LAGERTØMMING! Gjør et kajakk kupp, 30-50% RABATT Les Mer

Boka «KAJAKK» av Øystein Køhn/Harald Rishovd:

Kapittel 1) Padleglede i historisk sammenheng

idyllisk på kajakktur

De siste årene har kajakkpadling hatt en nærmest eksplosjonsartet uvikling.

Stadig flere mosjonister, friluftsentusiaster og aktive idrettsutøvere oppdager kajakkpadling som en morsom, effektiv og frisk aktivitet. Det selges mange nye kajakker hver sommer og antallet padlere øker raskt fra år til år.

Utvalget og tilbudet er større enn noen gang, og mange av dagens kajakker er svært gode. Nå er det imidlertid ikke alltid kvaliteten på farkosten som er det viktigste for mange tur- og mosjonspadlere. Det er snarere gleden over å være ute, opplevelsen og å være i og nær naturen – alene eller sammen med gode venner.

På den annen side vil en god kajakk, en veltrent kropp og bruk av riktig padleteknikk øke opplevelsen og gi deg større utbytte av turene.

Kajakken er nemlig en farkost som passer alle, enten du er sær individualist eller av mer sosial karakter som trives best i selskap med andre padlere.

Med en riktig tilpasset kajakk har du alle muligheter til å oppleve en helt ny verden, enten du ferdes på en av våre mange innsjøer eller vassdrag, i dype fjordarmer, i skjærgården eller langt til havs. Den som først har fått øynene opp for hva man kan oppleve fra sjøsiden, forblir en hengiven padler resten av livet. Opplevelser og utfordringer står i kø, bare du vet å benytte deg av dem.

 

Nær naturen i kajakk

I en kajakk sitter du lavt og beveger deg tilnærmet lydløst. Du kan komme nær inn på naturens innbyggere uten selv å bli oppdaget. Samtidig kan du utforske områder som ikke er tilgjengelige for andre båter. Du kan planlegge turen, slå leir i fantastiske omgivelser og oppleve det mange bare drømmer om og kanskje ser på film eller fjernsyn.

Som kajakkpadler kan du selv bestemme rutevalg og distanse. Og hva er vel bedre enn å oppleve soloppgangen fra kajakken, mens dovne dønninger vasker mot skjærene og naturen våkner til liv. Du finner deg en skjermet vik og tar morgenbadet – før du atter kryper om bord og legger ut på dagens første økt.

Den moderne kajakken gir deg alle muligheter, nesten uansett værforhold. Entusiaster padler hele året – og har stor glede av sitt friluftsliv. Kajakkpadling kan nemlig lett kombineres med andre uteaktiviteter som bading, jakt og fiske, fotturer, naturfotografering, marinbiologi, interesse for fortidsminner, geologi og mye, mye annet.

Mange mener at vinteren byr på de flotteste padleturene. Den som først har opplevd en stille vintertur med lav sol over snøkledde holmer, er solgt!

 

Effektivt befordringsmiddel

Kajakken er et meget effektivt befordringsmiddel. Sittende nær vannflaten, med lavt tyngdepunkt, kan du frakte deg selv og eventuell bagasje over lange avstander med relativt lavt energiforbruk. På langtur kan du greit tilbakelegge mellom 20 og 60 kilometer pr. dag i ukevis. Padling er samtidig flott trim og trening, og det er små sjanser for belastningsskader. Gjennom jevnlig padling kan du slanke bort overflødige kilo og komme i form på en morsom måte. Om sommeren kan du bade og lære deg avanserte teknikker, redning og eskimorulle i varmt vann.

Det er fort å slenge kajakken på biltaket, og i de fleste tilfeller er det kort vei til nærmeste vannflate. Du behøver jo ikke legge ut på langtur og ekspedisjon hver gang det kribler litt i kroppen.

 

Godt treningsredskap

Aukland brødrene på treningstur i kajakk

Ønsker du å bedre din fysiske form, gir kajakkpadling svært god trening for mye av kroppens muskulatur. Enten du er langrennsløper eller en mosjonist som vil trimme muskulatur som brukes lite i det daglige, er padling et meget godt alternativ.

Tidligere superpadler og olympiske mester Knut Holman har for eksempel skremt en og annen eliteløper i langrenn med rå staking i Wasaloppet, og mange landslagsskiløpere bruker kajakken som et viktig treningsredskap om våren og sommeren.

Den aller største fordelen med padling er allikevel muligheten og gleden over å kunne bruke kroppen og oppdage at den virkelig fungerer. I en tid der mange foretrekker sykling og roing på maskiner innendørs, vil en kajakktur tidlig på morgenen en stille sommerdag gi deg flotte naturopplevelser – mens du samtidig trener effektivt uten fare for belastningsskader.

I vår samfunnsstruktur, hvor stadig flere jobber blir stillesittende foran PC-skjermen, er det viktig å finne en form for trening og mosjon som er både sunn og morsom. Da er padling et godt alternativ.

 

Kajakker i historisk sammenheng – Inuittenes farkost

 

Det er en vesentlig grunn til at de tidlige tiders eskimoer (inuitter) laget kajakker i stedet for stokkekanoer (dugouts), som ble benyttet av urbefolkningen over store deler av verden og var spesielt utbredt i de sørligere deler dagens Canada og USA. I de polare områdene fantes det ingen trær eller andre materialer som egnet seg til kanobygging. Dessuten var det nødvendig med en lett manøvrerbar og overbygget båt som tålte værforholdene i arktiske havområder.

På stokkekanoen hugget man ut og fjernet alle flisene i en diger stokk, mens kajakken ble bygget opp rundt et skjelett av tynne spant.  Det var ikke bare fasongen som var forskjellig fra kanoen, men også byggeprinsippene.

Hvor gammel kajakken, eller baidarka’en som mange kaller den, er, vet man ikke, for nordområdene ble sent utforsket og lite er nedskrevet. Dette skyldes ikke bare manglende skrivekunnskap, men like mye mangel på skriftspråk og materialer til å gjøre nedtegnelsene på og med.

 

Baidarka

Ordet stammer fra russisk, men ble også brukt i Alaska, fortrinnvis på Aleutene og vestkysten, hvor man tidlig hadde handelssamkvem med russiske innfødte.

Baidarka betyr opprinnelig bærbar båt av skinn strukket over et rammeverk av tre.

Navnet «kayak» oppstod sannsynligvis i Alaska, og betyr det samme som det russiske ordet «baidarka».

 

Aleutene

Man mener imidlertid å vite at denne smekre båttypen har sin opprinnelse på Aleutene, men den kan jo også ha blitt brakt dit av folk fra f.eks Russland. Den første, kjente bosetning på Aleutene kan dateres mer enn 8000 år tilbake, og kanskje har kajakken vært i bruk hele denne perioden.

Da Vitus Bering kom til Aleutene i 1741, hadde denne rare øygruppen sannsynligvis en befolkning på nær 25 000 mennesker, til tross for at landet gav dem lite å leve av. På den annen side var havet rikt, og her høstet de innfødte alt de trengte. En rik bestand av sel, hval, hvalross, fisk, sjøoter og andre dyr gav dem gode levevilkår, på samme vis som caribou’en gav innlan­dsinuittene i Nord-Canada alt det de trengte for å overleve.

 

”Den som spiser rått kjøtt”

Eskimo er egentlig forfransket Chippewyanindiansk og betyr «den som spiser rått kjøtt». Dette er litt nedverdigende for nordområdenes innfødte, som helst kaller seg Inuitter. Inuit betyr ganske enkelt menneske på deres eget språk Inuktitut. Det hadde opprinnelig ikke skrifttegn, før misjonærene i ca 1885 videreutviklet Cree indianernes syllabic skriftspråk med ca 60 tegn, som var lette å tegne eller risse. Språket har fortsatt ikke egne tegn for tall, som må skrives med bokstavtegn eller vestlige talltegn. Inuktitut skrives i dag også med vanlige bokstaver.

Kajakken stod helt sentralt i disse menneskenes liv, og Bering gjorde mange interessante nedtegnelser og skisser fra møter med padlende eskimoer.

Fra kajakken foregikk jakten på havets ressurser, som ga mat, bekledning og råvarer til verktøy og redskap.

 

Jakt på Sjøoter

En ganske åpenbar årsak til at russerne kom til Aleutene, var jakten på sjøoter. De russiske «promyshlenniks» (pelsjegere) jaktet nemlig sjøoter som hadde et skinn som var meget etterspurt og godt betalt i Kina. Russerne handlet med kineserne, og på den måten har vi fått en merkelig utbredelse og blanding av elementer fra flere kulturer.

Russerne fòr hardt fram mot de innfødte på Aleutene, som ble beordret til å bygge nye baidarkas til jakten. Alle de store umiak’ene eller baidaras ble beslaglagt for å samle opp og bringe fangsten hjem.

Etter en tid var sjøoteren utryddet i store deler av Aleutene. For befolkningen spilte dette liten rolle, for oteren hadde ingen stor plass i deres næringskjede. Om det ble lite mat på ett sted, pakket de ganske enkelt sine få eiendeler i kajakkene og flyttet til ny boplass. Den opprinnelige aleutka­jakken var smal og kort og som regel bare utstyrt med et sitterom. Russerne hadde imidlertid behov for en større båt, og utvidet derfor modellen i både bredde og lengde.

Russerne brakte også et annet element inn i eskimoenes hverdag: Den russisk ortodokse religion. Det ble nødvendig å padle «patere» og misjonærer rundt til «hedningene». Disse opphøyde karene kunne selvsagt ikke padle selv, og det ble nødvendig å bygge kajakker med to og tre sitterom.

 

Umiak og Baidarka

De innfødte språkene er svært konkrete, og det finnes derfor mange ord og navn som henviser til forskjellige båttyper, som stod svært sentralt i de primitive kulturers dagligliv. Eksempelvis vil du kunne støte på ordet «Umiak» (russisk: Baidara) som betyr stor åpen båt, trukket med hvalrosskinn. Den ble brukt til befordring av personer, stort jaktbytte, varer og husgeråd som ikke gikk i den tradisjonelle, lave og trange kajakken. Ordet «Baidara» stammer fra elvene i Ukraina, hvor det også ble brukt til å beskrive en stor, åpen, skinnkledd båt.

Baidarka henviser, i likhet med kayak (kajakk) til en liten, dekket båttype med sitteromshull for én, to eller tre personer.

 

Krigsfartøy

Selv om kajakken vanligvis ble brukt til jakt og fangst, må vi ikke unnlate å nevne at den også var et mye benyttet krigsfartøy. Det fortelles at ved århundreskiftet (?) dro årlig flåter på mellom seks og syv hundre baidarkas over Alaskagulfen i tett formasjon for å bekjempe de fryktede Tlingit-stammene.

Tapene av både menneskeliv og båter var store, og ofte måtte aleutfolket overvintre i fiendeland for bygge eller reparere sine farkoster. På den måten ble også deler av Alaska kolonisert av russere, og vi finner fortsatt russisk kultur langs Alaskakysten og langt inn i landet langs de store elvene Yukon, Kuskokwim og Nushagak.

Kajakken var i utgangspunktet en enkel konstruksjon. Et spinkelt spanteverk av tre fra drivtømmer eller hvalbein ble bundet eller naglet sammen før det ble trukket med sel- eller hvalrosskinn. Sømmer og skjøter ble tettet med hvalfett.

Vi skjønner at dette er båter for kalde forhold, noe russiske eventyrere bittert fikk erfare da de for mer enn 150 år siden tok med seg «baidarkas» på en vinterekspedisjon til Mexicogulfen og Mikronesia. Hvalfettet som forseglet sømmene smeltet og skinnet ble fort ødelagt av mugg og råte i den stekende varmen.

 

Kajakken kommer til Europa

Når den første kajakk dukket opp i Europa og Skandinavia er det ingen som vet, for sannsynligvis brakte oppdagelsesreisende denne oppsiktsvekkende farkosten med tilbake fra sine ekspedisjoner i nordområdene. Men en ting er sikkert: Mannen som gjorde båttypen kjent og populær var den engelske advokat John McGregor. Han hadde oppholdt seg på Grønland og fattet stor interesse for kajakker.

Men han må helt tydelig også ha hatt kontakt med andre padlere, for da han kom tilbake til England, bygde han en blanding av kano og kajakk som fikk navnet Rob Roy, etter Walther Scotts romanhelt. Den ble padlet med dobbeltåre og liknet mer på en kajakk enn kano, selv om den i etterkant har blitt definert som kano.

Men Rob Roy vakte interesse, og i de følgende årene ble det bygget mange kopier etter at McGregor hadde krysset store deler av Europa, helt ned til Konstantinopel (Istanbul) på kanalsyste­met.

 

Til Norge i 1865

I 1865 gjorde den samme McGregor en tur fra Trondheim til Sundsvall i Sverige, og med det våger vi påstanden om at det var da den moderne padlesporten kom til Norge – selv om det fortsatt skulle gå 50 år før den fikk noen allmenn utbredelse. Han beskriver selv i sin bok «A Thousand Miles in the Rob Roy Canoe» turen mer som et mareritt over stein og kratt enn en ren padletur.

Fire år etter padlet advokaten på Gøta Kanal fra Stockholm til Göteborg. Denne turen vakte behørig oppsikt og ga padlingen en utrolig popularitet der den ble vist.

Resultatet var at det ble bygget mange kopier av Rob Roy, og dermed var grunnlaget for rekreasjonspadling lagt i Europa.

 

The Canoe Club

McGregor var ikke bare en dyktig og entusiastisk padler. Han var også en god skribent og foredragsholder. Hans bøker solgte godt og foredragene samlet mange mennesker som fattet interesse for padling. I 1866 ble The Canoe Club dannet i England. Siden medlem nr 57 var daværende Prince of Wales, ble klubbens navn, på oppfordring fra dronning Victoria, i 1873 endret til The Royal Canoe Club. Allerede året etter, i 1867, verdens første offisielle padlekonkurranse innstiftet og gjennomført med 15 deltakere i Rob Roy kloninger: The Paddling Challenge Cup. Helt fram mot århundreskiftet ble den avviklet i slike farkoster.

Padlesporten bredte seg sakte ut over det britiske øyriket, og i 1876 fikk vi Clyde Canoe Club. I 1887 ble The British Canoe Association dannet, fortrinnsvis for å organisere tur- og rekreasjonspadlere. Mot slutten av 1800-tallet ble de første K-4 (firerkajakker) bygget, og de fikk navnet Rob Roy Fours.

 

Kjekt å vite

Det engelske ordet «Canoe», det svenske «Kanot» og det tyske «Kanu» dekker både kajakk og kano. Således kan vi oversette «canoeing» med padling. I Norge bruker vi mer spesifiserte ord som kajakk og kano med klare henvisninger til båttype, mens ordet padling dekker både kajakk- og kanopadling.

 

Internationale Representation für Kanusport

Etter århundreskiftet fikk padlesporten fotfeste på europeisk fastland, og i 1924 gikk Østerrike, Tyskland, Danmark og Sverige sammen i forbundet IRK; Internationale Representation für Kanusport. Året etter ble Tsjekkoslovakia medlem, og snart fulgte Holland og Ungarn. I 1934 ble endelig England, USA, Belgia og Sveits også medlem av forbundet

I 1935 var 17 land organisert i det internasjonale forbundet, som hadde hovedsete i München. Dette viste seg snart å være et dårlig valg, for i løpet av krigen ble alt arbeidet bokstavelig talt lagt i ruiner.

På ruinene av IRK ble ICF, International Canoe Federation stiftet i 1946 av bl.a. ildsjelene John Dudderidge fra England og Charles de Coquereaumont fra Frankrike. Vi må heller ikke glemme svensken Olof Verner, som var forbundets sekretær fra 1946 til 72. Da hadde medlemstallet steget til 36 nasjoner.

 

Kajakkens inntog i Norge

Kajakken hadde en forholdsvis trang fødsel i Norge, og selv om samekulturen har mange likhetstrekk med inuittenes levesett, brukte de ikke kajakker. Fram til 1925 hadde kanoen rådd grunnen, men da kom turkajakken «Åland» fra Sverige. Den var tegnet av Sven Thorell og bygget av trespant og duk.

I 1928 kom siv ing. Hans E. Hoell fra Moss med tegninger og spanteriss av en kajakk han kalte «Sommer». I årene som fulgte tegnet han flere andre kajakker (og kanoer). Både «Kajakk», «Sprøyt» og «Kobben» ble populære over store deler av landet. For at de skulle tåle det værharde, norske klimaet ble spanteverket kledd med 3,5 – 4 mm lister, før de ble trukket med duk og malt. Resultatet var sterke, men tunge kajakker. Hoels kajakker ble for øvrig også bygget i glassfiber av bl.a. Hillestad Plast i Tovdal så sent som på 1970-tallet.

 

OL i 1936

Fram mot OL i Berlin i 1936 ble konkurransepadling i kajakk stadig mer populært, og det var Hoel som tegnet modellen «Skrubb», som brakte Ivar Iversen helt til finalen i de olympiske leker i Berlin.

Kajakksporten hadde god grobunn over store deler av Europa, og i Danmark fikk vi flere dyktige produsenter av raske og lette båter. I mange år hadde Struer nesten monopol på markedet med sine lekre konkurransekajakker av mahognifinér.

Under den annen verdenskrig stagnerte det meste, også kajakkpadlingen, men frøet var sådd og etter krigen spirte det atter i både norsk og internasjonal sammenheng. Vi fikk gode konkurransepadlere, samtidig som en tur- og mosjonspadlertradisjon også fikk fotfeste.

En av ildsjelene var oslomannen Jan Bull som viet hele sin tilværelse til padlesporten. Han var selv ivrig padler, organisasjonsmann, instruktør, konkurransemann, og startet og drev padlebutikken «Bull Kajakk», som fortsatt lever i beste velgående, selv om Jan dessverre ble nedkjørt og drept for mange år siden. I miljøet rundt Jan fikk vi en entusiastisk gruppe padlere som brakte aktiviteten og «riktig utstyr» til store deler av landet.

Samtidig ble de lange turløpene populære. Eksempelvis samlet Oslofjordløpet, Askerrunden, Vestfjordløpet, Nøtterøy Rundt, Skjærgårdsløpet, Farrisløpet og flere andre løp mange deltakere tidlig på 1980 tallet. Senere har vi også fått krevende og populære havpadleløp som f.eks Arctic Sea Kayak Race i Lofoten/Vesterålen.

Havkajakkenens inntreden ga kajakksporten et skikkelig spark framover, etter at kanoen hadde hatt padlehegemoniet i Skandinavia siden 70-tallet. Nå fikk hvermansen plutselig en forholdsvis stø kajakk som kunne brukes under alle forhold, i motsetning til de ranke turracerne som hadde rådd markedet i mange år.

I dag seiler kajakkpadlingen på en popularitetsbølge, og stadig nytt utstyr og nye båttyper holder interessen ved like. Kajakkpadling har virkelig blitt en allemannsaktivitet på kryss av kjønn og alder.

At Norge har hevdet seg på toppnivå i internasjonal padling har også gjort sitt til å bringe kajakkpadlingen fram i lyset. Hvem har vel ikke hørt om den legendariske «Gullfireren» i OL i Mexico, duoen Einar Rasmussen og Olaf Søyland, enerne Knut Holman og Eirik Verås Larsen? Alle har de høstet mange medaljer i olympiske leker og internasjonale mesterskap. Samtidig er alle trivelige personer og verdige representanter for sporten.

 

Norges Padleforbund

I dag er norsk padling organisert gjennom Norges Padleforbund, som er tilsluttet Norges Idrettsforbund, International Canoe Federation (ICF), European Canoe Association (ECA), European Dragon Boat Federation (EDBF), IRF (International Rafting Federation), og Friluftslivets Fellesorganisasjon (FRIFO). Forbundet organiserer ca 8o lokale klubber med til sammen ca 9000 medlemmer fra Alta i nord til Mandal i sør. Norges Padleforbund driver aktiviteter innen flattvannspadling, elvepadling, havpadling, rafting, dragebåt og kajakkpolo. (Mer om Norges Padleforbund kan du lese i kapittel

Copyright: Øystein Køhn/Harald Rishovd

Share →